9 INTERNASJONAL FRI RETTSHJELP

Skrevet av Sivilrett.no 1. juli 2017

9.1 KONVENSJONER OG SØKNAD OM FRI RETTSHJELP

Regelsettet omkring internasjonal fri rettshjelp er begrenset. Viktigst for Norge er Haagkonvensjonen om den sivile prosess av 1.3.1954. Konvensjonen gjelder fri sakførsel. Etter artikkel 20 skal borgere av de kontraherende statene ha samme adgang til fri sakførsel i de øvrige kontraherende stater som landets egne borgere etter lovgivningen i den stat hvor rettshjelp søkes. Opplysninger om hvilke land som har ratifisert konvensjonen finnes på nettsiden www.hcch.net.

Norge har også ratifisert Europarådskonvensjonen om oversendelse av søknader om fri rettshjelp av 27.1.1977. For Norge trådte konvensjonen i kraft 25.7.1977.

Konvensjonen sikrer faste rutiner for oversendelse av søknader om rettshjelp mellom konvensjonslandene. En oversikt over hvilke stater som har ratifisert avtalen finnes på nettsiden www.conventions.coe.int.

Søknad om fri sakførsel kan fremmes i den stat søkeren bor til vanlig. I Norge skal søknaden om bistand i utlandet sendes til Justis- og beredskapsdepartementet som videresender den til vedkommende lands myndigheter. Departementet er også kompetent myndighet til å motta søknader fra utlandet. Slike søknader videresendes til behandling til den domstol eller det forvaltningsorgan som skal behandle saken, når disse har kompetanse til å ta stilling til spørsmålet om fri sakførsel, jf. rettshjelpforskriften § 4-1. I andre tilfeller sendes søknaden til Fylkesmannen i Oslo og Akershus, jf. pkt. 2.4.

Søknaden med bilag skal utarbeides på mottakerstatens offisielle språk eller det skal vedlegges en oversettelse til dette språk. Alle kontraherende land er imidlertid forpliktet til å godta søknader som er skrevet på engelsk eller fransk eller oversatt til ett av disse språk. Når det gjelder innhold og bilag, bør søknadene i utgangspunktet inneholde de samme opplysninger og dokumenter som søknader om fri rettshjelp i Norge, jf. pkt. 2.5.

9.2 RETTSHJELP TIL UTLENDINGER I NORGE

Utlendinger som søker fri rettshjelp i Norge skal behandles på samme måte som personer som er bosatt i Norge. Søknaden behandles etter de alminnelige regler for fri rettshjelp. Se pkt. 2.2.

9.3 RETTSHJELP TIL NORSKE BORGERE I UTLANDET

Etter rettshjelploven § 4 annet ledd første punktum skal bistand etter rettshjelploven som hovedregel gjelde oppdrag som det er naturlig at en advokat her i riket utfører.

Fri sakførsel kan bare gis for saker som behandles av norsk domstol eller forvaltningsorgan, jf. § 4 annet ledd annet punktum. Se også pkt. 2.2.

Personer som bor i Norge og som ønsker å anlegge sak i utlandet er dermed i utgangspunktet avhengig av rettshjelptilbudet i domstollandet. I de tilfeller hvor vedkommende land har sluttet seg til konvensjonen om sivilprosess av 1.3.1954, har personer som bor i Norge krav på samme rettshjelpytelser som landets egne innbyggere. Justis- og beredskapsdepartementet kan formidle en søknad om fri sakførsel til domstollandets myndigheter, og eventuelt gi en attest for at søkeren ville oppnådd fri rettshjelp i tilsvarende sak for norsk domstol. I mange land er imidlertid rettshjelpreglene mindre gunstige enn de norske, slik at søker ikke kan regne med å få fri rettshjelp i utlandet selv om vedkommende ville fått slik bistand i Norge. Fordi rettshjelploven er subsidiær andre dekningsmuligheter, må det likevel som hovedregel alltid først søkes om bistand etter det aktuelle lands rettshjelpordning. Bare hvor slik bistand blir avslått eller det er klart at det aktuelle landet ikke har en rettshjelpordning, vil det være aktuelt å få dekket utgiftene etter rettshjelploven, jf. § 5 og pkt. 3.

Det følger av § 4 annet ledd annet punktum at det unntaksvis kan innvilges fritt rettsråd til bistand ved utenlandsk domstol eller forvaltningsorgan etter reglene i rettshjelploven § 12. Bistand etter denne bestemmelsen kan bare innvilges som fritt rettsråd. Dette gjelder selv om bistanden knytter seg til en sak for utenlandsk domstol, jf. pkt. 7.1.

Etter rettshjelploven § 12 kan fritt rettsråd ved utenlandsk domstol eller forvaltningsorgan innvilges helt eller delvis til den som oppfyller inntekts- og formuesgrensene for fri rettshjelp, jf. rettshjelpforskriften § 1-1 og rundskrivet pkt. 4. Innvilgelse av fritt rettsråd forutsetter at det ikke er urimelig at det offentlige betaler for bistanden, jf. § 12 siste ledd og pkt. 7.6 om urimelighetskriteriet.

Etter § 12 første ledd nr. 1 kan det ytes fritt rettsråd til den som er part i sak som er tatt til behandling av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Saken faller inn under bestemmelsen når den er kommunisert til norske myndigheter, dvs. når EMD har bedt norske myndigheter om en uttalelse i saken, før den eventuelt tas til videre behandling. Det er en forutsetning for bistand etter rettshjelploven at det først er søkt om bistand etter EMDs egen rettshjelpordning, og at denne ordningen er benyttet fullt ut, jf. rettshjelploven § 5 og pkt.3.

Reglene om EMDs rettshjelpordning er nedfelt i EMDs prosedyrereglement; Rules of court. For å få fri rettshjelp etter denne ordningen, må saken ha kommet så langt i prosessen at staten har inngitt tilsvar til EMD. Det er også et vilkår at det er nødvendig med juridisk bistand for å kunne føre saken for domstolen, og at parten selv ikke har midler til å bekoste den. I praksis dekker imidlertid EMDs ordning bare en mindre del av nødvendig bistand, dvs. at det overskytende kan søkes dekket etter rettshjelploven, jf. § 5 annet ledd og pkt. 3.

Etter § 12 første ledd nr. 2 gis bistand også til den som har fått sitt barn ulovlig bortført fra Norge, jf. barnebortføringskonvensjonen av 25.10.1980 art. 3. Det samme gjelder for den som har fått sitt barn ulovlig bortført fra Norge og politiet har registrert et barn som savnet eller det er opprettet straffesak om barnebortføring. Se nærmere om dette under pkt. 9.4 om barnebortføringssaker.

I andre saker for utenlandsk domstol eller forvaltningsorgan kan det unntaksvis helt eller delvis innvilges fritt rettsråd når særlige grunner taler for det, jf. § 12 annet ledd. Forutsetningen er uansett at det først er søkt om bistand i det aktuelle land. Dette er en snever unntaksbestemmelse som forutsetter at det er ekstraordinære forhold i saken. Det skal føres en meget restriktiv praksis i saker som faller inn under § 12 annet ledd.

Bestemmelsen vil bl.a. kunne anvendes i alvorlige straffesaker i utlandet. Personer som har blitt utsatt for straffeforfølgning i utlandet vil ha et ønske om tilgang til best mulig juridisk bistand, uten hensyn til økonomiske rammer. Dette kan likevel ikke tillegges avgjørende vekt i en vurdering av om det skal innvilges fri rettshjelp. Dersom det er mulig å få oppnevnt offentlig forvarer i landet hvor straffesaken pågår, anses i utgangspunktet søkers grunnleggende rettsikkerhet ivaretatt gjennom forsvarerordningen i det aktuelle landet. Bare dersom denne er av en slik karakter at den åpenbart ikke ivaretar søkers grunnleggende rettsikkerhet, kan det være aktuelt å innvilge bistand etter rettshjelploven. Det bør innhentes en uttalelse fra utenrikstjenesten (ambassade/konsulat) om kvaliteten på forsvarerordningen, dersom det er tvil om denne ivaretar søkerens grunnleggende rettsikkerhet.

Bistand til tiltalte kan gis etter en konkret vurdering av sakens art og straffens karakter/lengde. I praksis innvilges det kun bistand i saker hvor vedkommende står i fare for å bli idømt dødsstraff, fengsel på livstid eller en langvarig fengselsstraff. Praksis tilsier at fengselsstraffen som risikeres som hovedregel må være 10 år eller mer. Dette er likevel ingen absolutt grense, jf. momentene som for øvrig blir vektlagt. Videre legges det stor vekt på tiltaltes reelle mulighet til å få ivaretatt sitt grunnleggende rettsikkerhetsbehov. Det bør også ses hen til søkerens tilknytning til det aktuelle landet, herunder hvor lenge vedkommende har oppholdt seg i utlandet. Det er generelt større grunn til at det offentlige skal bistå personer som er på ferie eller har annet kortvarig opphold i utlandet, enn personer som har bodd lenge i eller bosatt seg i utlandet. Ved å bosette seg i utlandet må vedkommende i en viss grad anses å ha akseptert det aktuelle landets rettssystem.

Bistand etter § 12 annet ledd kan i utgangspunktet også omfatte bistand til fornærmede i alvorlige straffesaker i utlandet. Hvor det i vedkommende land eksisterer et tilbud om juridisk bistand, legges det likevel som hovedregel til grunn at behovet for bistand i tilstrekkelig grad ivaretas av denne ordningen og/eller den lokale påtalemyndigheten. Normalt anses det ikke å være behov for bistand fra norsk advokat i slike saker. Dersom den fornærmede ikke gis et tilbud som tilfredsstiller de grunnleggende behovene for juridisk bistand i det landet den straffbare handlingen ble begått, dekkes likevel juridisk bistand hvis den fornærmede i straffesaken ville fått bistandsadvokat etter straffeprosessloven om saken hadde gått for en norsk domstol og vedkommende oppfyller de økonomiske vilkårene etter rettshjelploven.

9.4 BARNEBORTFØRINGSSAKER

Generelle regler om barnebortføring er gitt i lov av 8.7.1988 nr. 72 om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar mv. og tilbakelevering av barn. Loven inneholder ikke bestemmelser om rettshjelp i barnebortføringssaker. Bestemmelser om saksomkostninger og advokatbistand finnes imidlertid både i Haagkonvensjonen av 25.10.1980 og i Europarådskonvensjonen av 20.5.1980, jf. Justis- og beredskapsdepartementets rundskriv G-06/15 om barnebortføring.

9.4.1 Anmodning til Norge om tilbakelevering til utlandet

Når det med hjemmel i Haagkonvensjonen søkes om tilbakelevering av et barn fra Norge til utlandet, skal en søknad om fri rettshjelp fra gjenværende forelder sendes fra vedkommende lands sentralmyndighet til Justis- og beredskapsdepartementet. Departementet videresender søknaden til behandling hos domstolen som skal ta stilling til spørsmålet om tilbakelevering, jf. lov av 8.7.1988 nr. 72 § 13, jf. pkt. 2.6.2.

Søknaden behandles av domstolen etter rettshjelploven § 16 annet ledd, jf. § 15 og rettshjelpforskriften § 4-1.

Hovedvilkårene for å innvilge fri sakførsel er at barnet er ulovlig bortført til Norge, jf. barnebortføringskonvensjonen av 25.10.1980 art. 3, og at inntekts- og formuesgrensene for fri rettshjelp ikke er overskredet, jf. rettshjelpforskriften § 1-1 og rundskrivet pkt. 4. Krav til dokumentasjon av utlendingers inntekts- og formuesforhold skal likevel vurderes noe mer liberalt enn for nordmenn. Dette fordi krav om detaljert dokumentasjon kan forsinke barnebortføringssaken som ifølge konvensjonen skal behandles så raskt som mulig. Utenlandske oppgaver om inntekts- og formuesforhold kan heller ikke uten videre sammenlignes med norske, blant annet på grunn av ulike skatteregler. Det er på denne bakgrunn tilstrekkelig at det foretas en relativt summarisk kontroll av økonomiske opplysninger fra utenlandsk søker. I utgangspunktet skal søkerens egne opplysninger legges til grunn, men disse bør fortrinnsvis være bekreftet av f.eks. arbeidsgiver, advokat, lokal offentlig myndighet eller sentralmyndigheten i den stat som begjærer tilbakelevering. Et visst minimum av dokumentasjon må likevel kreves. Dersom økonomiske opplysninger mangler helt, eller er for mangelfulle, vil Justis- og beredskapsdepartementet være behjelpelig med å innhente supplerende opplysninger. Når det gjelder dispensasjon fra inntektsgrensene, føres det en relativt liberal praksis. Det vises for øvrig til pkt. 3.4.

Innvilgelse av fri sakførsel forutsetter at det ikke er urimelig at det offentlige betaler for bistanden, jf. rettshjelploven § 16 siste ledd og pkt. 7.6 om urimelighetskriteriet.

Fri sakførsel til søker i utlandet omfatter utgifter til advokat i Norge, jf. rettshjelploven § 4 annet ledd. Det kan også søkes om dekning av egne vesentlige og nødvendige utgifter i forbindelse med bistanden, jf. § 22 annet ledd. Dette vil f.eks. være utgifter til oversettelser. Utgifter i forbindelse med reise og opphold skal normalt ikke dekkes. Unntak kan gjøres hvor det kan sannsynliggjøres at personlig fremmøte var helt nødvendig for å ivareta søkerens og barnets interesse i saken, og det godtgjøres at søkeren ikke kan få dekket dette via rettshjelpordninger eller andre støtteordninger i hjemlandet. Søkerens eventuelle utgifter til forberedende advokatbistand i hjemlandet skal ikke dekkes i noe tilfelle.

Dersom det søkes om fri sakførsel til å anke en kjennelse som avslår tilbakelevering, er kravene til innvilgelse strengere. Dette fordi søker da har fått bistand til å prøve saken i en instans, jf. pkt. 7.6.

Underretning om utfallet av rettshjelpsøknaden skal gis direkte fra domstolen til søkeren i utlandet. Dette gjelder også i de tilfellene hvor en søknad om fri rettshjelp er fremmet via Justis- og beredskapsdepartementet. Kopi av domstolens avgjørelse oversendes Justis- og beredskapsdepartementet til orientering.

Dersom gjenværende forelder i utlandet søker om fritt rettsråd i Norge, for eksempel dersom vedkommende ønsker bistand til å forsøke å få til en minnelig løsning av saken uten domstolsbehandling, vil søknaden vurderes etter rettshjelploven § 11 tredje ledd. En slik søknad behandles av Fylkesmannen i Oslo og Akershus.

Det fremgår av Europarådskonvensjonen av 20.5.1980 art 5 nr. 3 at konvensjonsstatene ikke kan kreve betaling for å behandle en anmodning om anerkjennelse eller fullbyrding etter konvensjonen. Dette gjelder også dekning av utgifter til rettssak og advokatbistand. Disse sakene behandles direkte av Justis- og beredskapsdepartementet. Dersom anerkjennelse eller fullbyrding nektes og det innledes rettslige forhandlinger om sakens realitet, gjelder de alminnelige regler om fri rettshjelp, dvs. at saken behandles av fylkesmannen.

Søknad om fri rettshjelp fra saksøkte (bortføreren), behandles etter rettshjelplovens alminnelige regler uansett hvilken av konvensjonene saken er reist etter. I disse sakene føres det generelt en restriktiv praksis, idet det i alminnelighet vil være urimelig at det offentlige yter bistand til personer som utfører en barnebortføring. For nærmere detaljer om urimelighetsprinsippet vises det til rettshjelploven § 16 siste ledd og pkt. 7.6 om urimelighetskriteriet. I saker hvor det kan stilles berettiget spørsmål ved om det faktisk foreligger en ulovlig bortføring kan dette stille seg annerledes. Det samme gjelder tilfeller der retten har kommet til at det ikke forelå en ulovlig bortføring. I slike tilfeller vil det kunne søkes om etterbevilling av fri rettshjelp, jf. pkt. 2.7.

9.4.2 Anmodning fra Norge om tilbakelevering fra utlandet

Utgifter til rettshjelp til bistand ved utenlandsk domstol eller forvaltningsorgan i forbindelse med tilbakelevering av barn fra utlandet til Norge skal prinsipalt søkes dekket etter bestemmelsen i Haagkonvensjonen art. 26. Det vil si at slike utgifter primært skal dekkes av det land som vedkommende barn er bortført til. Justis- og beredskapsdepartementet som sentralmyndighet etter nevnte konvensjon kan videreformidle en slik søknad til det aktuelle land.

Mange land har imidlertid tatt forbehold når det gjelder dekning av utgifter i forbindelse med tilbakeføringen. Opplysninger om dette kan fås ved å kontakte Justis- og beredskapsdepartementet. Selv om det aktuelle land har tatt forbehold om at slike utgifter ikke skal dekkes automatisk, må det likevel først søkes om fri rettshjelp i vedkommende stat før det kan søkes norske myndigheter om fri rettshjelp.

Søkeren må legge frem dokumentasjon for inntekts- og formuesforhold. Søknad om fri rettshjelp kan fremmes i utlandet selv om søkeren overskrider de gjeldende inntekts- og formuesgrensene i Norge. I søknad etter Europarådskonvensjonen må søkeren opplyse om hun eller han ønsker advokatbistand i utlandet.

Dersom søkeren i Norge har fått avslag på søknad om fri rettshjelp i det aktuelle land eller det er klart at vedkommende stat ikke har en rettshjelpordning, kan vedkommende søke fylkesmannen om økonomisk støtte. Er det klart at vedkommende stat bare har en begrenset rettshjelpordning, eller det må forventes at behandlingen av søknaden vil ta uforholdsmessig lang tid kan en subsidiær søknad straks sendes Fylkesmannen i Oslo og Akershus, jf. pkt. 2.4. Fylkesmannen skal i disse tilfellene ta uttrykkelig forbehold om refusjon etter rettshjelploven § 8 første ledd.

Utgifter til bistand fra utenlandsk advokat ved bortføring fra Norge til utlandet:

Det følger av rettshjelploven § 12 første ledd nr. 2, jf. § 4 annet ledd siste punktum, at den som har fått sitt barn ulovlig bortført fra Norge kan få innvilget fritt rettsråd til bistand ved utenlandsk domstol eller forvaltningsorgan. Det er her et absolutt vilkår at barnet er ulovlig bortført fra Norge, jf. barnebortføringskonvensjonen av 25.10.1980 art. 3, eller at barnet er ulovlig bortført fra Norge og politiet har registrert et barn som savnet eller det er opprettet en straffesak om barnebortføring. Se også eget rundskriv om barnebortføring, G-06/15. Videre er det et vilkår at søker fyller de økonomiske vilkårene for fri rettshjelp, jf. rettshjelpforskriften § 1-1 og rundskrivet pkt. 4. I saker hvor det er behov for spesielt omfattende bistand er det likevel mulig å dispensere fra inntekts- og formuesgrensene. Det vises til pkt. 4.4. Bistand forutsetter videre at det ikke er urimelig at det offentlige betaler for bistanden, jf. rettshjelploven § 12 siste ledd og pkt. 6.6 om urimelighetskriteriet.

Den som får innvilget fritt rettsråd etter § 12, kan også søke om dekning av egne vesentlige og nødvendige utgifter i anledning barnebortføringssaken, jf. § 14 annet ledd og pkt. 6.2.2. Slike utgifter vil f. eks være dekning av reise og opphold i anledning rettsmøtet i utlandet og oversettelse av dokumenter. I tillegg vil reise- og oppholdsutgifter kunne dekkes dersom en slik reise vil ha betydning for sakens rettslige stilling, f. eks dersom det er påkrevd av hensyn til sakens opplysning/gjennomføring eller for å få til en tilbakeføring, eller det er andre forhold knyttet til barnets sikkerhet som gjør det nødvendig. I hvilken utstrekning en slik reise skal dekkes vil i det enkelte tilfellet bero på en vurdering, der det bl.a. ses hen til utgiftenes størrelse sett opp mot reisens nødvendighet og sakens kompleksitet. Det vil helt unntaksvis kunne være aktuelt å dekke reise- og opphold for norsk advokat.

Utgifter til etterforskning dekkes ikke etter rettshjelploven.

Utgifter til bistand fra norsk advokat ved bortføring fra Norge til utlandet:

I barnebortføringssaker som faller inn under barnebortføringskonvensjonen av 25.10.1980 er Justis- og beredskapsdepartementet sentralmyndighet. Øvrige barnebortføringssaker behandles av Utenriksdepartementet. Departementene gir omfattende bistand og veiledning i slike saker, og er også ansvarlig for å formidle søknader om tilbakelevering mv. til og fra det aktuelle landet. Det vil i enkelte saker likevel kunne være behov for noe juridisk bistand i Norge.

Dersom den som har fått sitt barn ulovlig bortført fra Norge mener det er nødvendig også med bistand fra norsk advokat, må det søkes uttrykkelig om dette. Søknaden behandles som fritt rettsråd etter rettshjelploven § 11 tredje ledd. Dette er en unntaksbestemmelse som gir begrenset adgang til å innvilge fritt rettsråd, jf. pkt. 6.5.1. En barnebortføringssak er likevel av en slik karakter at den i alminnelighet må anses å berøre søker i særlig sterk grad, og dersom det er spesielle forhold ved saken som gjør at det er behov for bistand utover det som følger av det offentliges opplysnings- og veiledningsplikt, kan det innvilges rettshjelp med inntil stykkprisen, jf. stykkprisforskriften § 5 tredje ledd. Bistand utover dette forutsetter at det foreligger særlige omstendigheter ved saken som begrunner en timebruk utover det dobbelte av fastsatt stykkpris, jf. rettshjelpforskriften § 3-5. Ved vurderingen skal det bl.a. legges vekt på sakens karakter dvs. om saken er spesielt komplisert, fastlåst eller langvarig. For øvrig ses det hen til søkerens forhold, herunder om søker er i en situasjon som gjør at vedkommende har behov for bistand utover det myndighetene kan gi.