Usikre formuesposter som saksanlegg gjelder skal ikke medregnes ved avgjørelse av søknad om fri sakførsel
Kjennelse 25.3.2011 i Eidsivating lagmannsrett
Saken gjelder anke over tingrettens avslag på søknad om etterbevilling av fri sakførsel.
Øvre Romerike tingrett avsa den 22. april 2010 dom i sak om vederlagskrav etter samboerforhold. A var saksøker, og vant ikke frem med sitt krav. Hun anket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som ved dom av 25. november 2010 ( LE-2010-101989 ) tilkjente A 387 190 kroner. Ankemotparten har anket dommen inn for Høyesterett, som ved beslutning den 10. februar 2011 ( HR-2011-299-U ) har tillatt anken fremmet.
Den 8. oktober 2010 fremmet A søknad om fri sakførsel overfor Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Søknaden gjaldt for saken som da var under behandling i lagmannsretten, og for den allerede avsluttede saken for tingretten. Fylkesmannen avslo den 19. oktober 2010 søknaden med den begrunnelse at det for denne type saker er domstolen som har innvilgelseskompetanse. Lagmannsretten innvilget den 30. november fri sakførsel for lagmannsretten. Søknad om etterbevilling for fri sakførsel for tingretten ble fremmet i brev til tingretten den 2. desember 2010. Tingretten avslo begjæringen ved beslutning den 19. januar 2011. Avgjørelsen ble av ukjent årsak ikke mottatt av As prosessfullmektig, og ble sendt på ny den 3. mars. A har rettidig anket tingrettens beslutning inn for Eidsivating lagmannsrett.
I anke datert 16. mars 2011 er det gjort gjeldende at tingrettens avgjørelse bygger på feil vurdering av faktum og feil rettsanvendelse. Saken har stor velferdsmessig betydning for A. Inntekten hennes i 2010 overstiger bare marginalt beløpsgrensen. Hennes økonomiske situasjon er dårligere i 2011. Det er ikke riktig at det tilkjente vederlaget vil bedre hennes økonomiske situasjon vesentlig. Hele vederlaget vil måtte brukes til å nedbetale gjelden i boligen. Det må tillegges betydelig vekt at motpartens anke er tillatt fremmet av Høyesterett. Saken trekker ut i tid, vederlaget er usikkert og hun påføres store kostnader ved å « fronte » en prinsipiell sak.
A har nedlagt slik påstand:
1. Øvre Romerike tingretts beslutning i sak 09-158588TVI-OVRO oppheves og hun innvilges fri sakførsel.
2. A tilkjennes sakens omkostninger for anken, jf. rettshjelpsloven § 27, jf. forvaltningsloven § 36.
Tingretten har tatt stilling til de nye opplysningene om at anken i hovedsaken er tillatt fremmet for Høyesterett, og har i oversendelsesbrev av 21. mars 2010 til lagmannsretten uttalt at dette ikke kan tillegges vekt ved vurderingen av søknaden.
Lagmannsretten bemerker: Lagmannsrettens kompetanse er begrenset til å prøve om tingretten har bygget på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelse, eller om avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig, jf. tvisteloven § 29-3 tredje ledd, jf. rettshjelploven § 27 annet ledd. A hadde i 2010 en årsinntekt på 260 854 kroner, og overskrider dermed inntektsgrensen på 246 000 kroner som fremgår av forskrift til lov om fri rettshjelp § 1-1. Tingretten har under henvisning til rundskriv fra Justis- og politidepartementet, G-12/2005 pkt. 2.7, korrekt lagt til grunn at det er inntektsforholdene på søknadstidspunktet som skal legges til grunn for vurderingen, men at det i tilfeller hvor inntektsforholdene er dårligere på søknadstidspunktet enn tilfellet var på det tidspunkt rettshjelp faktisk ble gitt, er situasjonen på sistnevnte tidspunkt som danner utgangspunkt for vurderingen. Ved tingrettens vurdering av om det skal gis dispensasjon fra inntektsgrensen etter rettshjelploven § 16-2 fjerde ledd uttales det: Selv om overskridelsen ligger rett under 15 000 kroner kan retten ikke se at utgiftene til sakførsel for tingretten er av en slik størrelse at de anses som betydelige og at det gir grunn til dispensasjon. Hertil kommer at A etter lagmannsrettens resultat, selv om denne enda ikke er rettskraftig, kommer vesentlig bedre ut av sin økonomiske situasjon. Det er lagmannsrettens syn at tingretten har bygget på en uriktig forståelse av loven når den har vektlagt den økonomiske kompensasjon A var tilkjent ved en dom som ennå ikke er rettskraftig. Det vises i den forbindelse til Rt-2008-1345 avsnitt 26: Utgangspunktet må etter utvalgets oppfatning være at usikre formuesposter som saksanlegget gjelder, ikke kan regnes med ved avgjørelsen av en søknad om fri sakførsel. Utvalget viser i den forbindelse også til refusjonsordningen etter rettshjelploven § 8. Ut fra tingrettens premisser synes den antatt bedrede økonomiske situasjonen å ha vært et tilleggsmoment ved vurderingen av om dispensasjon skulle gis. Det er ikke klart for lagmannsretten hvilken vekt dette tilleggsmomentet er tillagt. All den tid dette har inngått som et moment i tingrettens vurdering er det imidlertid lagmannsrettens syn at tingrettens beslutning bør oppheves. As anke har ført frem, og det er krevd sakskostnader dekket etter rettshjelploven § 27 femte ledd, jf. forvaltningsloven § 36 første ledd. Lagmannsretten tar kravet til følge. Advokat Pekeberg har opplyst at det har medgått to timer til arbeid med saken, og det tilkjennes saksomkostninger med 3 000 kroner inkl. mva. Kjennelsen er enstemmig.
Slutning
1. Øvre Romerike tingretts beslutning oppheves.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler det offentlige ved Øvre Romerike tingrett til A 3.000 – tretusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne kjennelsen.