Kjennelse 24.1.2012 i Gulating lagmannsrett
Søknad om etterbevilling av fri sakførsel skal avgjøres ut fra søkers økonomi når søknaden fremmes
Saken gjelder krav om etterbevilling av fri rettshjelp.
I sak om krav om erstatning etter yrkesskade avsa Fjordane tingrett 16. juni 2010 dom med slik slutning:
1. Sparebank 1 Skadeforsikring frifinnes.
2. A dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale Sparebank 1 Skadeforsikring sine saksomkostninger med 169 092 – etthundreogsekstinitusenognittito – kroner, samt salær til rettsoppnevnt sakkyndig med 23 871 – tjuetretusenåttehundreogsyttien – kroner.
Etter anke avsa Gulating lagmannsrett 18. juli 2011 ( LG-2010-146770 ) dom med slik slutning:
1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A kr 168 399 – etthundreogsekstiåttetusentrehundreognittini – til Sparebank 1 Skadeforsikring innen to – 2 – uker fra dommen er forkynt.
Lagmannsrettens avgjørelse ble anket. Ved Høyesteretts ankeutvalgs beslutning 13. oktober 2011 ( HR-2011-1924-U ) ble anken ikke tillatt fremmet.
Ved brev 10. november 2011 søkte advokat Jørund Aarrestad på vegne av A om etterbevilling av fri sakførsel til A i anledning stevning og hovedforhandling i erstatningssaken. Tingretten avslo begjæringen ved brev 5. desember 2011. A, ved advokat Aarrestad, har rettidig anket beslutningen.
Ankende part har i korthet anført at det foreligger særlige forhold som tilsier at det vil være rimelig å innvilge fri sakførsel. A ble ved tingrettsdommen pålagt ansvar for egne og motpartens omkostninger samt rettens omkostninger. Det kan stilles spørsmål ved dommens riktighet, selv om den nå er rettskraftig. Det gjelder særlig omkostningsavgjørelsen som har medført en prekær økonomisk situasjon for A. Vedlagt anken er det to eposter, henholdsvis spørsmål til/svar fra ankemotpartens prosessfullmektig. I anledning søknaden om fri sakførsel gir ankemotpartens prosessfullmektig uttrykk for at As sak var prosedabel, og at omkostningsavgjørelsen var streng. Anken er videre vedlagt en uttalelse fra en ortoped og en spesialisterklæring fra en annen ortoped, samt kopi av anke til Høyesterett 8. september 2011. I anken til lagmannsretten over tingrettens beslutning gjøres følgende gjeldende: « Når det nå foreligger dokumentasjon som i alle fall tilsier at tingrettens vurdering har vært det ikke forelå faktisk eller rettslig tvil i saken må være uriktig, da en rekke legespesialister har kommet til årsakssammenheng, bør den uviktige og unødvendig strenge saksomkostnings avgjørelse i tingrett og lagmannsrett være spesielle forhold som taler for innvilgelse av fri sakførsel nå, sammen med hans nåværende vanskelige økonomiske situasjon. » Anken til Høyesterett ble ikke tillatt fremmet, men omkostningene for ankeutvalget ble delt, og A ble innvilget fri sakførsel for Høyesterett.
A har oppfylt vilkårene for fri rettshjelp siden skaden i 2007 og fyller dem nå igjen. Han skal ikke ha hatt inntekt siden august 2011. A har stor gjeld og eier ikke egen bolig. Gjeld til egen advokat, motparten og retten har ikke kommet inn i hans ligning ennå. A har ikke hatt anledning til å betale egen prosessfullmektig underveis. Saken ble vurdert som prosedabel, og det skulle ikke vært mulighet for å bli ilagt saksomkostninger i en slik sak.
En samlet vurdering av sakens opplysninger tilsier at saken på flere punkter ikke har fått riktig resultat. Sammen med As økonomiske situasjon, også i forhold til gjeld pådratt under saken, tilsier det en omgjøring.
Det er nedlagt slik påstand:
1. Søknad om etterbevilling av fri sakførsel innvilges.
2. Fjordane tingrett betaler sakens omkostninger med kr 6 750 inkl. mva.
Lagmannsrettens bemerkninger:
Saken er begrenset til krav om fri sakførsel i anledning stevning og hovedforhandling i tingretten. Av lagmannsrettens saksbehandlingssystem fremkommer at ankende part, samtidig som søknad ble sendt til tingretten, sendte egen søknad til lagmannsretten om etterbevilling av fri rettshjelp for så vidt gjelder omkostningene for lagmannsretten. Den sistnevnte søknaden ble avgjort ved lagmannsrettens beslutning 1. desember 2011. Lagmannsretten avslo da søknaden om fri rettshjelp for lagmannsretten.
I foreliggende sak retter anken seg mot beslutning avsagt av tingretten, og lagmannsrettens kompetanse er begrenset til å prøve om tingretten har bygget på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelse, og om avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig, jf. tvisteloven § 29-3, tredje ledd.
Tingretten har tatt som utgangspunkt at fri rettshjelp kan gis også etter at den saken eller det problemet det søkes fri rettshjelp til er ferdig behandlet, jf. rettshjelploven § 6, og at etterbevilling kan gis av de organer som opprinnelig kunne innvilge fri rettshjelp. Tingretten har videre vist til Justisdepartementets rundskriv G-2005-12 punkt 2.7 der det er redegjort nærmere for behandlingen av slike søknader.
Tingretten har på bakgrunn av rundskrivet lagt til grunn at det er ankende parts økonomiske situasjon på det tidspunkt den juridiske bistand ble ytet, som bør være avgjørende.
Høyesterett behandlet spørsmålet om etterbevilling i Rt-2009-1649 . Fra kjennelsen gjengis avsnitt 13: « Rettshjelploven § 6 åpner for etterbevilling av fri rettshjelp. I Rundskrivet punkt 2.7 heter det at « [e]n etterbevilling skal i relasjon til de materielle vilkårene vurderes som om søknaden var kommet inn på forhånd. De økonomiske vilkårene skal derimot som hovedregel vurderes ut fra det reelle søknadstidspunktet, jf. pkt. 3.3. … lovens formål jf. § 1, er å gi støtte til den som ikke selv har betalingsevne på det tidspunktet vedkommende har behov for juridisk bistand ». Ved etterbevilling er det således søkerens økonomiske situasjon på det « reelle » søknadstidspunktet som skal vurderes. Utvalget legger til grunn at dette betyr at det er opplysningene om søkers økonomi på søknadstidspunktet som skal legges til grunn, og ikke på det tidspunkt da søknaden etter hovedregelen skulle ha vært sendt inn. »
Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at tingretten har bygget på en uriktig generell lovforståelse, jf. tvisteloven § 29-3, tredje ledd, ved vurderingen av om det er rimelig å yte fri rettshjelp til A. Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at tingrettens beslutning må oppheves.
I medhold av i tvisteloven § 20-2 annet ledd tilkjennes ankende part sakskostnadene forbundet med anken da det ikke finnes grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen. Ankende part har krevd kr 6.750 inklusive merverdiavgift og kravet legges til grunn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Tingrettens beslutning oppheves.
2. I sakskostnader for lagmannsretten i sak 12-006486 pålegges det offentlige ved Fjordane tingrett å betale til A kr 6.750 -sekstusensyvhundreogfemti- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.