Domstolers avgjørelser om fri sakførsel i uprioriterte sakstyper er ugyldige fra vedtakstidspunktet
Kjennelse 1.2.2023 i Gulating lagmannsrett
Saken gjelder anke over tingrettens beslutning om å avslå søknad om fri sakførsel.
A (A) har søkt om fritak for rettsgebyr og om fri sakførsel, i søksmål mot [helseforetak] med krav om oppreisningserstatning etter tvangsbruk ved overføring til Oslo universitetssykehus, og for manglende ivaretakelse av hennes rettsikkerhet.
Sogn og Fjordane tingrett innvilget søknaden om fritak for rettsgebyr, og avslo søknaden om fri sakførsel etter rettshjelploven § 16 tredje ledd, i begrunnet beslutning 6. januar 2023.
A har rettidig anket avslaget på fri sakførsel. Hun viser til at saken er viktig for henne og at den berører også andre som er utsatt for tilsvarende behandling.
Tingretten fant ikke grunnlag for å omgjøre beslutningen sin 25. januar 2021.
Etter rettshjelploven § 27 andre ledd, jf. første ledd, gjelder tvistelovens regler ved anke over avgjørelser truffet av en domstol i medhold av rettshjelploven.
Ved overprøvingen av tingrettens beslutning, er lagmannsrettens kompetanse begrenset til å prøve om tingretten har bygd på «en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelse», eller om avgjørelsen er «åpenbart uforsvarlig eller urimelig», jf. tvisteloven § 29-3 tredje ledd.
Tingretten har korrekt lagt til grunn at søknaden om fri sakførsel skal vurderes etter rettshjelploven § 16 tredje ledd. Kompetansen etter denne bestemmelsen ligger imidlertid ikke hos domstolene, men hos Statsforvalteren, jf. rettshjelploven § 19 andre ledd, jf. rettshjelpforskriften § 4-2, jf. rundskriv SRF-1/2017 punkt 2.6.2.
Fritak for rettsgebyr kan gis med hjemmel i rettshjelploven § 25 andre ledd. Fritak gis av den som har myndighet til å gi bevilling til fri sakførsel i saken, jf. andre setning i bestemmelsen og rettshjelpforskriften § 4-6, jf. også HR-2018-511-U. I denne saken vil en slik søknad måtte behandles av Statsforvalteren.
Når retten ikke har hjemmel til å behandle søknaden om fri sakførsel, så innebærer det at beslutningen må oppheves, jf. tvisteloven § 29-21 andre ledd bokstav a. Feilen vil måtte tillegges virkning også for beslutningen om fritak for rettsgebyr, selv om denne delen av beslutningen ikke er anket, jf. tvisteloven § 29-20 tredje ledd, jf. tvisteloven § 29-21 andre ledd bokstav a. Søknaden avvises fra tingretten.
Kjennelsen er enstemmig.
SLUTNING
Tingrettens beslutning oppheves. Søknaden om fri sakførsel og fritak for rettsgebyr avvises fra tingretten.
LG-2022-175485
Kjennelse 19.12.2022 i Gulating lagmannsrett
Saken gjelder anke over tingrettens beslutning om å avslå søknad om fri sakførsel.
A har 25. oktober 2022 fremmet søksmål for Hordaland tingrett om fortrinnsrett til utvidet stilling etter arbeidsmiljøloven § 14-3 andre ledd.
Ved søknad av 25. oktober 2022 fremmet A begjæringen om fri sakførsel etter rettshjelploven § 16 tredje og fjerde ledd.
Tingretten avslo begjæringen i brev av 4. november 2022. Tingretten fant at vilkåret i rettshjelploven § 16 tredje ledd om at «saken objektivt berør søker i særlig sterk grad», ikke var oppfylt. A har anket beslutningen om å nekte fri sakførsel til Gulating lagmannsrett. Saken kom inn til lagmannsretten 2. desember 2022.
A har i anken argumentert for at beslutningen er feil og at vilkårene etter rettshjelploven § 16 tredje ledd er oppfylt.
Lagmannsretten har kommet til at tingrettens beslutning må oppheves.
Det følger av tvisteloven § 29-3 tredje ledd at lagmannsretten ved anke over beslutning truffet av tingretten bare kan prøve om tingretten har bygget på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelsen, eller om avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig.
Kompetansen til å innvilge søknader etter rettshjelploven § 16 tredje ledd ligger ikke hos domstolene, men hos statsforvalteren, jf. rettshjelploven § 19 andre ledd, jf. rettshjelpforskriften § 4-2, jf. rundskriv SRF-1/2017 punkt 2.6.2. Tingretten har derfor bygd på feil lovforståelse når den har behandlet søknaden om fri sakførsel i stedet for å opplyse A om at søknaden måtte fremsettes for statsforvalteren eller eventuelt selv oversendt søknaden dit.
Beslutningen må oppheves, jf. tvisteloven § 29-21 andre ledd bokstav a, og begjæringen avvises fra tingretten.
Kjennelsen er enstemmig
SLUTNING
Tingrettens beslutning oppheves, og begjæringen om fri sakførsel avvises fra tingretten.
TTEL-2022-13920
Kjennelse 1.8.2022 i Telemark tingrett
Sakens bakgrunn:
Den 26. januar 2022 ble det tatt ut stevning til Telemark tingrett. Tvistens saksøker var A, mens saksøkte i saken var B. Tematikken i saken er skifte av felleseie etter forutgående separasjon og skilsmisse. Den 30. mars 2022 sendte advokat Elin Folseraas inn en søknad om fri saksførsel til Telemark tingrett på vegne av saksøkte. I begrunnelsen i søknaden fremgår det blant annet at
«A har vært gift med saksøkte, B. Det kom til faktisk samlivsbrudd mellom partene i juni 2020 og det ble gitt skilsmissebevilling i september 2021
Etter samlivsbruddet er det ikke gjennomført skifte av felleseiet. A har flyttet ut av boligen, men har ikke fått med seg annet enn noe personlige eiendeler og bilen som han da disponerte. Saksøkte sitter igjen med partenes felles bolig, alt av innbo og løsøre, samt bil.
A ønsker deling av felleseiet, herunder spesielt boligen, og har derfor tatt ut stevning med krav om skifte av felleseiet. Saksøkte innga tilsvar med flere motkrav. A ber seg frifunnet fra disse.
Det er høyt konfliktnivå mellom partene og saksøkte har ikke på noe tidspunkt ønsket dialog med A for å forsøke å finne en løsning.
(…)
På vegne av A fremsettes etter dette søknad om fri sakførsel med hjemmel i rettshjelploven § 16, annet ledd.»
Den 5. april 2022 innvilget den ansvarlige dommeren på saken søknaden. I vedtaket uttales det at
«Retten har med hjemmel i lov om fri rettshjelp § 16 annet ledd nummer 2 gitt A fri sakførsel.»
Det ble senere oppdaget at det kunne virke som om det var innvilget fri rettshjelp i strid med rettshjelploven sine bestemmelser. Dommeren sendte derfor en mail til advokat Folseraas, hvor man gjorde prosessfullmektigen oppmerksom på dette forholdet, og ba om en uttalelse. I mailen het det at
«Retten viser til din klients innvilgelse av fri rettshjelp i ovennevnte sak.
Undertegnede har overtatt saken fra min kollega dommer [*].
Jeg har registrert at dommer [*] har innvilget fri rettshjelp til din klient i strid med rettshjelpsloven § 16 annet ledd nr. 2, jf. tredje ledd, jf. rettshjelpsforskriften § 4-2. Retten vurderer derfor å tilbakekalle innvilgningen. Det bes derfor om retten får en uttalelse om dette så snart som mulig, og senest innen den 15. august 2022. Det vises her til rettens beslutning i sak TTEL-2022-8435, hvor du også var prosessfullmektig. Om svar ikke inngis innen den nevnte frist, vil retten avsi avgjørelsen uten ytterligere varsel.
Advokat Folseraas har blitt gitt anledning til å uttale seg, og hun har ingen innvendinger mot rettens manglende kompetanse til å innvilge rettshjelpen.
Rettens vurdering:
Av rettshjelpforskriften § 4-1 fremgår det at det for saker som faller inn under rettshjelploven § 16 første, annet og fjerde ledd, innvilges fri sakførsel av den rett eller det forvaltningsorgan som har saken til behandling. I rettshjelploven § 16 annet ledd nr. 2 er det bestemt at søknad om fri sakførsel kan innvilges i blant annet saker etter ekteskapsloven med unntak av saker etter lovens del II og § 91.
Ekteskapslovens del II omfatter blant annet saker om delingen av formue etter endt ekteskap, og om hvem som skal ha rett til de enkelte eiendeler ved delingen. Retten har derfor ikke kompetanse til å innvilge fri sakførsel i denne typen saker. Selv om dette følger direkte av ordlyden, vises det også til rundskriv SRF-2017-1 hvor Statens sivilrettsforvaltning uttaler at
Rettshjelploven § 16 annet ledd ble endret med virkning fra 1.1.2017 (endringslov 16. desember 2016 [nr. 97]…
(…)
Formålet med endringen var at domstolen ikke lengre skulle kunne innvilge fri sakførsel i saker om felleseieskifte, jf. Prop.14 L (2016–2017) pkt. 3. Ved en inkurie ble henvisningen til ekteskapsloven helt sløyfet. Det har derfor i en periode ikke fremgått av loven, at domstolene skal kunne innvilge fri sakførsel i andre saker etter ekteskapsloven.
Dette er endret fra 1. januar 2021, slik at det nå er klart at domstolene har kompetanse til å innvilge fri sakførsel i saker etter ekteskapsloven, med unntak av saker etter lovens del II og § 91, dvs. i saker som gjelder felleseieskifte og midlertidig sikring. Slik bistand kan bare innvilges av statsforvalteren etter rettshjelploven § 16 tredje ledd. Se pkt. 7.5.2 bokstav a).
Tilsvarende gjelder fri sakførsel i saker om økonomisk oppgjør mellom samboere, jf. husstandsfelleskapsloven 4. juli 1991 nr. 45.» (s.56-57).
Saker om ektefelleskifte, faller derfor utenfor virkeområdet til rettshjelploven § 16 annet ledd nr. 2, og omfattes isteden av rettshjelploven § 16 tredje ledd. Søknad om fri sakførsel i saker som omfattes av den sistnevnte bestemmelsen skal innvilges av statsforvalteren, jf. rettshjelpforskriften § 4-2. Dette medfører at domstolen manglet personell kompetanse til å innvilge fri rettshjelp i til saksøker i denne saken. Det må derfor avgjøres hva som skal være konsekvensen av dette.
Det første spørsmålet retten må ta stilling til, er hvilket regelsett som kommer til anvendelse for domstolene når det treffes vedtak etter rettshjelploven. Utgangspunktet etter forvaltningsloven § 1 er at forvaltningsloven gjelder for alle offentlige organer som utøver myndighet i form av å treffe enkeltvedtak. Ved mindre noe annet er særskilt bestemt, fastslår imidlertid forvaltningsloven § 4 første ledd litra A at loven ikke gjelder for domstolenes virksomhet, herunder registrerings- og notarialforretning og liknende som utføres ved et dommerkontor. I forbindelse med endringene av forvaltningsloven i 1995 ble det foreslått å gi forvaltningsloven anvendelse på enkelte sider av domstolenes virksomhet. I Ot.prp.nr.75 (1993–1994) uttales det at
«Etter departementets oppfatning er det behov for klare saksbehandlingsregler også i tilknytning til domstolenes forvaltningsvirksomhet…
Domstolenes forvaltningsvirksomhet er i dag regulert i særlovgivningen. Høringsnotatet inneholdt imidlertid ingen nærmere drøftelse av behovet for særlige saksbehandlingsregler som avviker fra forvaltningslovens bestemmelser, f.eks når det gjelder klage og omgjøring. Oslo byfogdembete har pekt på at forslaget ikke i særlig grad drøfter hva domstolenes forvaltningsmessige virksomhet går ut på, og hvordan lovforslaget vil påvirke domstolenes behandling av disse spørsmålene. Regjeringsadvokaten har pekt på at det kan være grunn til å gjennomgå eksisterende særregulering i lover og forskrifter for å vurdere om forvaltningslovens normalordning vil være tilstrekkelig. Departementet er enig i at det kan være grunn til å se nærmere på slike spørsmål. Uten en bredere gjennomgåelse av de ulike saksområder kan det ikke utelukkes at gjennomføring av forslaget om å gi forvaltningsloven anvendelse vil medføre at det på enkelte områder innføres saksbehandlingsregler og klageordninger som ikke passer.» (s. 12-13).
På generelt plan har imidlertid ikke disse forslagene blitt fulgt opp, og det er på bakgrunn av lovens ordlyd (og forarbeidene) klart at forvaltningsloven kun kommer til anvendelse dersom det er gitt uttrykkelige bestemmelser om dette.
I rettshjelpsloven § 26 første ledd annet punktum fremgår det at departementet kan bestemme i hvilken utstrekning forvaltningsloven skal gjelde for domstolenes behandling av saker etter loven. Etter hva retten kan se, er det ikke gitt noen slik bestemmelse. Slik lovverket er utformet i dag, fremstår det som klart at forvaltningsloven ikke kommer til anvendelse på domstolenes virksomhet når rettshjelp innvilges. I rettshjelpsloven § 27 første ledd første punktum fremgår det at avgjørelser som treffes av en domstol kan ankes til overordnet domstol, og av annet ledd fremgår det at det for anke er reglene i tvisteloven og domstolloven som kommer til anvendelse dersom noe annet ikke følger av bestemmelsen. I SRF-2017-1 uttales det videre at
«Enkeltvedtak etter rettshjelploven kan påklages. Forvaltningsloven og dens klageregler får anvendelse for alle vedtak som er truffet av et forvaltningsorgan. Også klager over vedtak fra domstolene og Trygderetten, skal behandles etter reglene i forvaltningsloven kap. VI, jf. rettshjelploven § 26.
(…)
Klage over domstolens avgjørelser etter rettshjelploven er gjenstand for anke, jf. rettshjelploven § 27 og salærforskriften § 13 første ledd.» (s. 18).
Etter rettens syn, bygger også uttalelsen i rundskrivet på at forvaltningsloven ikke kommer til anvendelse i denne typen saker. Retten mener videre at reglene i tvisteloven, selv § 1910, eller i domstolloven, ikke er helt passende for et tilfelle som dette. Slik retten ser det, må loven avgjøres på bakgrunn av alminnelige ulovfestede prinsipper.
Den alminnelige hovedregel er at et vedtak er ugyldig når det foreligger en personell kompetansemangel, jf. Graver «Alminnelige Forvaltningsrett» (2019) s. 556. Etter hva retten kan se, er finnes det ikke forarbeider eller rundskriv som sier noe om hva som skal være konsekvensen når en domstol har innvilget rettshjelp i strid med egen kompetanse. Imidlertid finnes det uttalelser om hva som skal være konsekvensen når en advokat innvilger rettshjelp i strid med regelverket. I både Ot.prp.nr.57 (1983–1984) s. 7 og SRF-2017-1 s. 51 legges det til grunn at vedtaket er å anse som ugyldig dersom advokaten har innvilget fri rettshjelp for en sakstype vedkommende ikke har kompetanse til å fatte vedtak (s. 51). Situasjonene er imidlertid ikke helt parallelle, da det ofte vil gå utover advokatens krav på salær fra klienten at vedkommende har fattet et feilaktig vedtak. Uttalelsene anses imidlertid for å være et uttrykk for at man også skal følge hovedregelen om ugyldighet ved personelle kompetansemangler også på dette området.
Det kan etter rettens syn argumenteres med at den private parts forventninger om å få dekket sine advokatkostnader kan tilsi at resultatet ikke ville ha blitt ugyldighet. Særlig tatt i betraktning at den private part må kunne legge til grunn at domstolen har fattet en korrekt avgjørelse. Dette kan imidlertid ikke bli løsningen når retten har innvilget søknad om fri rettshjelp etter søknad utformet av en advokat. Advokaten burde, riktignok i likhet med retten, kjenne til regelverket. Det er klare regler som ikke bygger på skjønnsmessige avveininger. Her må advokat Folseraas derfor identifiseres med sin klient, og resultatet må således bli ugyldighet.
Hva gjelder konsekvensen av ugyldigheten, viser retten til avgjørelsen inntatt i TTEL-2022-8435. Tingretten uttalte at
«Virkningene av at det foreligger en ugyldighetsgrunn er avhengig av hvilken type vedtak man står overfor, hva slags type feil vedtaket er beheftet med, og andre omstendigheter i tilknytning til saken. Ugyldige rettigheter har som regel rettsvirkning etter sitt innhold frem til ugyldigheten konstateres. Dette gjelder imidlertid ikke ved vedtak om støtte eller pengeytelser, slik som f.eks. innvilgelse av fri sakførsel, hvor ugyldigheten må regnes fra vedtakstidspunktet.
At vedtaket må regnes som ugyldig fra vedtakstidspunktet kan likevel ikke sies å gjelde der parten har vært i god tro.»
Som påpekt over, burde advokat Folseraas ha kjent til regelverket. I søknaden om fri rettshjelp har hun lagt til grunn at retten hadde en kompetanse den ikke hadde. Dette er klanderverdig når reglene er så klart utformet som de er. Noe annet ville vært tilfellet dersom avgjørelsen skulle vært truffet etter skjønnsmessige kriterier, sml. uttalelsen i Ot.prp.nr.57 (1983–1984) s. 7. A må identifiseres med sin advokat, og kan således ikke sies å ha vært i god tro. Vedtaket må som følger av dette anses som ugyldig fra vedtakstidspunktet, og ett eventuelt mottatt beløp må tilbakebetales.
SLUTNING
- Telemark tingrett sitt vedtak om fri sakførsel av 5. april 2022, i saken med saksnummer 22-013920TVI-TTEL/TSKN, omgjøres.
- Allerede utbetalt beløp må tilbakebetales
TTEL-2022-8435
Beslutning 13.5.2022 i Telemark tingrett
Det vises til brev fra advokat Folseraas av 6. mai 2022, og rettens brev av 4. april 2022, hvor det ble innvilget fri sakførsel til B. I rettens brev av 19. april 2022 ble det varslet om at det var aktuelt å omgjøre den innvilgelsen av fri sakførsel. I det aktuelle ble det uttalt at
«[p]arten gjøres oppmerksom på at retten ikke hadde kompetanse til å innvilge fri sakførsel i saker som denne. Av rettshjelpforskriften § 4-1 fremgår det at det for saker som faller inn under rettshjelploven § 16 første, annet og fjerde ledd, innvilges fri sakførsel av den rett eller det forvaltningsorgan som har saken til behandling. I rettshjelploven § 16 annet ledd nr. 2 er det bestemt at søknad om fri sakførsel kan innvilges i blant annet saker etter ekteskapsloven med unntak av saker etter lovens del II og § 91.
Ekteskapslovens del II omfatter blant annet saker om delingen av formue etter endt ekteskap, og om hvem som skal ha rett til de enkelte eiendeler ved delingen. Retten har derfor ikke kompetanse til å innvilge fri sakførsel i denne typen saker. Selv om dette følger direkte av ordlyden, vises det også til rundskriv SFR-2017-1 [skal være SRF-2017-1, Lovdatas anm.], hvor Statens sivilrettsforvaltning uttaler at
«Rettshjelploven § 16 annet ledd ble endret med virkning fra 1.1.2017 (endringslov 16. desember 2016 [nr. 97]…
(…)
Formålet med endringen var at domstolen ikke lengre skulle kunne innvilge fri sakførsel i saker om felleseieskifte, jf. Prop.14 L (2016–2017) pkt. 3. Ved en inkurie ble henvisningen til ekteskapsloven helt sløyfet. Det har derfor i en periode ikke fremgått av loven, at domstolene skal kunne innvilge fri sakførsel i andre saker etter ekteskapsloven.
Dette er endret fra 1. januar 2021, slik at det nå er klart at domstolene har kompetanse til å innvilge fri sakførsel i saker etter ekteskapsloven, med unntak av saker etter lovens del II og § 91, dvs. i saker som gjelder felleseieskifte og midlertidig sikring. Slik bistand kan bare innvilges av statsforvalteren etter rettshjelploven § 16 tredje ledd. Se pkt. 7.5.2 bokstav a). Tilsvarende gjelder fri sakførsel i saker om økonomisk oppgjør mellom samboere, jf. husstandsfelleskapsloven 4. juli 1991 nr. 45.» (s.56-57).
Denne typen saker faller derfor utenfor virkeområdet til rettshjelploven § 16 annet ledd nr. 2, og omfattes isteden av rettshjelploven § 16 tredje ledd. Søknad om fri sakførsel i saker som omfattes av den sistnevnte bestemmelsen skal innvilges av statsforvalteren, jf. rettshjelpforskriften § 4-2.»
Det er i brevet fra advokat Folseraas av 6. mai 2022 ikke bestridt at retten manglet kompetanse til å innvilge fri sakførsel til B i den foreliggende saken. Dette medfører at innvilgelsen er ugyldig, og at vedtaket må omgjøres.
Virkningene av at det foreligger en ugyldighetsgrunn er avhengig av hvilken type vedtak man står overfor, hva slags type feil vedtaket er beheftet med, og andre omstendigheter i tilknytning til saken. Ugyldige rettigheter har som regel rettsvirkning etter sitt innhold frem til ugyldigheten konstateres. Dette gjelder imidlertid ikke ved vedtak om støtte eller pengeytelser, slik som f.eks. innvilgelse av fri sakførsel, hvor ugyldigheten må regnes fra vedtakstidspunktet.
At vedtaket må regnes som ugyldig fra vedtakstidspunktet kan likevel ikke sies å gjelde der parten har vært i god tro. Retten er enig med advokat Folseraas at det er beklagelig at retten har innvilget fri sakførsel i ett tilfelle den ikke har hatt anledning til å gjøre det. Ved spørsmål om god tro viser retten til at B sin søknad ble sendt med bistand fra advokat. I søknaden ble det uttalt at
«[d]et søkes etter dette om fri sakførsel for B i medhold av rettshjelploven § 16 annet ledd. Det er usikkert om B oppfyller de økonomiske vilkårene i bestemmelse. Det vises derfor også til unntaksbestemmelsen i § 16 fjerde ledd. Sistnevnte bestemmelse gir rett til fri sakførsel om utgiftene til juridisk bistand anses å bli betydelige i forhold til søkerens økonomiske situasjon.» (s. 2).
Advokat Folseraas har i søknaden lagt til grunn at retten har en kompetanse den ikke har. I likhet med hva som var tilfellet for retten, burde advokat Folseraas ha visst at retten ikke hadde kompetanse til å innvilge fri sakførsel til B i denne saken. B må identifiseres med sin advokat i dette tilfellet, og kan således ikke sies å ha vært i god tro.
Vedtaket må som følger av dette anses som ugyldig fra vedtakstidspunktet, og ett eventuelt mottatt beløp må tilbakebetales.
SLUTNING
- Telemark tingrett sitt vedtak om fri sakførsel av 4. april 2022, i saken med saksnummer 22-008435TVI-TTEL/TSKN, omgjøres.
- Allerede utbetalt beløp må tilbakebetales.
LA-2021-62284
Kjennelse 7.7.2021 i Agder lagmannsrett
Saken gjelder anke over tingrettens beslutning om avslag på søknad om fri sakførsel.
A tok ut stevning 25. mars 2021 mot Grenland politistasjon. Stevningen ble sendt Nedre Telemark tingrett. I stevningen er A ført opp uten prosessfullmektig. I brev til tingretten av 23. mars 2021 har A søkt om fri sakførsel etter lov om fri rettshjelp § 11 tredje avsnitt. Tingretten avslo begjæringen i brev av 13. april 2021.
Slik lagmannsretten oppfatter stevning og etterfølgende skriv fra A, gjelder saken krav på erstatning på kr 30 000 for uberettiget strafforfølgning, jf. straffeprosessloven kapittel 31. Tingretten avslo begjæringen om fri sakførsel på bakgrunn av overskredet inntektsgrense i medhold av lov om fri rettshjelp § 16 andre avsnitt nr. 3 jf. § 11 første avsnitt nr. 3.
Anken oppfattes å gjelde lovanvendelsen og saksbehandlingen. Når det gjelder saksbehandlingen forstår lagmannsretten anken slik at det gjøres gjeldende at konstituert sorenskriver Morten Thomsen var inhabil til å avgjøre saken. For øvrig gjør A gjeldende at han har dårlig økonomi, og at søknaden av den grunn burde vært innvilget.
Lagmannsretten bemerker at anken gjelder en beslutning avsagt av tingretten. Det følger av tvisteloven § 29-3 (3) at en beslutning bare kan ankes på det grunnlag at retten har bygd på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelse, eller på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig. Etter tvisteloven § 29-12 (1) bokstav c kan lagmannsretten oppheve en avgjørelse som er anket hvor det foreligger feil som ubetinget skal tillegges virkning, jf. § 29-21 andre avsnitt.
Tingretten avslo begjæringen, etter behovsprøving, i medhold av rettshjelploven § 16 andre avsnitt. Lagmannsretten kan ikke se at dette er riktig hjemmel for å vurdere søknaden. Etter lagmannsrettens oppfatning har ikke tingretten kompetanse til å realitetsbehandle søknaden.
Søknaden om fri sakførsel er fremmet med grunnlag i rettshjelploven § 11 hvor A har vist til teksten som fremgår av bestemmelsens første avsnitt nr. 3. Av denne fremgår at fritt rettsråd kan innvilges uten behovsprøving for siktede som reiser krav om erstatning for urettmessig strafforfølgning etter straffeprosessloven kapittel 31. Det følger av rettshjelploven § 13 at søknad om fritt rettsråd avgjøres av departementet, men hvor også en advokat kan innvilge fritt rettsråd inntil en fastsatt stykkpris. Lagmannsretten bemerker at fritt rettsråd er rettshjelp som ytes når siktede vurderer å søke Statens sivilrettsforvaltning om erstatning.
I vår sak har A valgt å ta ut stevning, i stedet for å fremme sitt erstatningskrav overfor Statens sivilrettsforvaltning. Søknaden om fri rettshjelp er dermed en søknad om fri sakførsel, og ikke om fritt rettsråd som kun gjelder bistand forut for saksanlegg.
Erstatning for uberettiget strafforfølgning er ikke en kravstype som blir innvilget fri sakførsel uten behovsprøving etter rettshjelploven § 16 første avsnitt første setning, hvor en henvisning til § 11 første avsnitt nr. 3 er utelatt. Saken er heller ikke blant de prioriterte sakstypene der fri sakførsel kan innvilges av retten med behovsprøving etter rettshjelploven § 16 andre avsnitt.
Riktig grunnlag for å vurdere fri sakførsel i sak om erstatning for uberettiget straffeforfølgning er § 16 tredje og fjerde avsnitt som lyder:
I andre saker kan det unntaksvis innvilges fri sakførsel dersom det økonomiske vilkåret etter annet ledd er oppfylt og saken objektivt sett berører søker i særlig sterk grad. Ved vurderingen skal det legges vekt på om saken har likhetstrekk med saksfeltene i første og annet ledd.
I saker som nevnt i annet og tredje ledd, kan det innvilges fri sakførsel selv om de økonomiske vilkår i annet ledd ikke er oppfylt dersom utgiftene til juridisk bistand blir betydelige i forhold til søkerens økonomiske situasjon.
Kompetansen til å innvilge fri sakførsel i uprioriterte saker tilligger statsforvalteren, jf. rettshjelploven § 19 jf. rettshjelpforskriften § 4-2 som lyder:
I saker som faller inn under rettshjelpsloven § 16 tredje ledd, jf. fjerde ledd innvilges fri sakførsel av statsforvalteren.
Lagmannsretten viser også til Statens sivilrettsforvaltnings rundskriv SRF-1/2017 [SRF-2017-1]1 pkt. 2.6.2 hvorfra følgende inntas:
I saker som faller inn under rettshjelploven § 16 tredje ledd jf. fjerde ledd, dvs. i alle uprioriterte saker, er det kun fylkesmannen som er gitt kompetanse til å innvilge fri sakførsel, jf. rettshjelpforskriften § 4-2.
Lagmannsretten er oppmerksom på at A har opplyst å ha vært i kontakt med statsforvalteren, og at han ble henvist til å søke tingretten om fri sakførsel. Dette kan imidlertid ikke få betydning for lagmannsrettens vurdering.
Lagmannsretten kan etter dette ikke se at tingretten har saklig kompetanse til å realitetsbehandle As søknad om fri sakførsel. Beslutningen må dermed oppheves.
Avgjørelsen er enstemmig.
SLUTNING
Tingrettens beslutning oppheves.