Fri sakførsel som innvilges betinget av at søker ikke blir tilkjent sakskostnader fra motparten utløper 3 måneder etter avsluttet prosessoppdrag i innvilgende instans
Kjennelse 20.5.2015 i Borgarting lagmannsrett
Saken gjelder anke over tingrettens avslag på krav om salær.
På vegne av A tok advokat Jørund Halden Aarrestad ut søksmål for Asker og Bærum tingrett 27. februar 2013. Saksøkt var If Skadeforsikring. Etter begjæring ble A 3. april 2013 innvilget betinget fri sakførsel av Asker og Bærum tingrett. Advokat Aarrestad ble samtidig oppnevnt som hans prosessfullmektig.
Hovedforhandling for Asker og Bærum tingrett fant sted 23.-24. september 2013. Tingretten avsa dom 27. september 2013 der If Skadeforsikring ble frifunnet og tilkjent sakskostnader. A anket dommen 14. oktober 2013. På vegne av A søkte advokat Aarrestad samtidig om betinget fri sakførsel for lagmannsretten. Borgarting lagmannsrett avsa dom 21. april 2015. Anken ble forkastet. If Skadeforsikring ble tilkjent sakskostnader også for lagmannsretten. Dommen ble anket til Høyesterett, som 29. juni 2015 nektet å fremme anken til behandling.
Advokat Aarrestad sendte et salærkrav på 85 481 kroner til Asker og Bærum tingrett 27. juli 2015. I salæroppgaven og vedlagt timeliste var det angitt at den gjaldt arbeid i perioden fra 3. februar 2012 til 1. oktober 2013. Følgelig var oppgaven knyttet til sakens behandling for tingretten. Samtidig ble det fremsatt krav om dekning av partens egne utgifter og vitneutgifter på i alt 7753 kroner. Det ble også krevd dekket tolkeutgifter med 2200 kroner.
Ved brev av 3. august 2015 avslo Asker og Bærum tingrett kravet i sin helhet. Det ble i hovedsak vist til at fristen for innlevering av arbeidsoppgave var oversittet, jf. salærforskriften § 5, og at det ikke var opplyst noe som gjorde forsinkelsen unnskyldelig.
Advokat Aarrestad anket 11. august 2015 tingrettens beslutning. Asker og Bærum tingrett oppfattet anken som også være en begjæring om omgjøring. I brev av 19. august 2015 avslo tingretten nok en gang salærkravet i sin helhet. Også kravet på dekning av partens utgifter og vitneutgifter ble avslått, mens det ble akseptert dekning av utgifter til oversettelse av dokumenter.
Advokat Aarrestad har opprettholdt anken og gitt ytterligere bemerkninger i brev av 4. september 2015.
Advokat Aarrestad har i hovedtrekk anført:
Det har falt helt naturlig, og blitt oppfattet slik, at den betingede frie sakførselen står ved lag inntil saken er endelig og rettskraftig avgjort, dvs. 29. juni 2015. Dette er et vesentlig poeng med å søke om betinget fri sakførsel. Det har vært antatt at dette var uproblematisk og i tråd med regelverket. Det hadde vært svært upraktisk først å få utbetalt offentlig salærsats fra en eller flere instanser, for så å betale tilbake til staten dersom det ble tilkjent fulle sakskostnader i høyere instans. Det antas at det heller ikke er rettslig adgang til en slik fremgangsmåte. Fremgangsmåten er altså valgt etter beste skjønn, og også i tråd med det som har vært praksis i klager i trygdesystemet til og med Trygderetten.
Ankende part har ikke vært klar over dommen fra Borgarting lagmannsrett som tingretten har vist til. Med slik kunnskap hadde fri sakførsel blitt avregnet kort tid etter hovedforhandling i tingretten. Det skulle ikke være mer problemer eller vanskeligheter med en utbetaling av fri sakførsel i dag siden antall timer er det samme som i sakskostnadsoppgaven for tingretten.
Uansett må det inntrufne kunne sies å være unnskyldelig fra prosessfullmektigens side. Det skyldes verken en ren forglemmelse eller ferieavvikling. Staten har heller ikke tapt noe på den eventuelle rettsvillfarelsen som det måtte være tale om, hvis regelverket er misforstått. Ankende part kan synes å ha misforstått systemet med betinget fri sakførsel. Det er lite som ser ut til å være direkte regulert i lov eller forskrift rundt dette. Rettsvillfarelsen må kunne sies å være unnskyldelig. Et moment for at rettsvillfarelsen har vært unnskyldelig, er at denne forståelsen ble lagt til grunn i forbindelse med ankende parts kontakt med tingretten om rettsgebyret. Dersom ankende part den gang hadde fått de opplysningene fra tingretten som nå er gitt, ville situasjonen ha vært unngått. Det minnes om at det i bunnen av saken ligger et helt legitimt krav om fri sakførsel, som lagmannsretten bes godkjenne etter en skjønnsmessig vurdering av forholdene i saken. Ankende part ser ut til å ha tolket subsidiaritetsprinsippet for langt. Tingretten burde ha vurdert utbetaling på tross av misforståelsen.
Lagmannsretten bes vurdere tingrettens merknader om at partens vesentlige reise- og oppholdsutgifter, og tilsvarende for frivillig møtende vitner, ikke kan dekkes under reglene for fri sakførsel. For de dette gjelder, vil slik dekning ha stor økonomisk betydning. Det er også erfaringen at det er en annen praksis i andre domstoler.
Lagmannsretten er kommet til at anken forkastes og bemerker:
Avgjørelser om fri sakførsel treffes ved beslutning og kan bare overprøves innenfor kompetansebegrensningen i tvisteloven § 29-3 tredje ledd, jf. blant annet Rt-2008-1345. Lagmannsretten kan dermed bare prøve om tingrettens beslutning bygger på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelse, eller om avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig. Prøvingen av tingrettens generelle lovforståelse omfatter både avgjørelsens art og innhold, jf. Rt-2011-1469. Anvendelsen av rettsregelen på det konkrete saksforholdet, kan ikke overprøves, jf. Schei m.fl, Tvisteloven Kommentarutgave, side 1014.
Lagmannsretten behandler først salærkravet.
Tingretten har korrekt tatt utgangspunkt i salærforskriften § 5:
Arbeidsoppgave skal leveres den salærfastsettende myndighet snarest og senest innen 3 måneder etter avsluttet arbeid. Arbeidsoppgave innlevert etter fristen skal ikke honoreres med mindre forsinkelsen er å anse som unnskyldelig [ … ]
Det er ikke tvilsomt at «avsluttet arbeid» refererer til behandlingen for den aktuelle instansen som har innvilget fri sakførsel. I dette tilfellet følger det av arbeidsoppgaven at arbeidet ble avsluttet 1. oktober 2013. Likevel ble arbeidsoppgaven først sendt inn i slutten av juli 2015. Som tingretten har lagt til grunn, ble arbeidsoppgaven dermed innsendt lenge etter fristens utløp.
Spørsmålet er så om fristen i § 5 må forstås annerledes i de tilfellene der det er gitt betinget fri sakførsel. Om dette har tingretten uttalt i sitt brev av 19. august 2015:
Retten registrerer at det er anført at betinget fri sakførsel «står ved lag inntil saken er endelig og rettskraftig avgjort, noe som ikke skjedde før 29.06.15». Tilsvarende argumentasjon har tidligere vært gjenstand for behandling i Borgarting lagmannsrett, se LB-2005-137248. Lagmannsretten la i nevnte sak til grunn at prosessfullmektigen ikke kunne avvente fremsettelse av krav under den betingede innvilgelsen av fri sakførsel for arbeidet for tingretten inntil det endelige utfallet av saken forelå. Som begrunnelse er det bl.a. vist til at
«Avgjørende er imidlertid at oppnevning av prosessfullmektig i henhold til bevilling om fri sakførsel gjelder den enkelte instans, og at det er arbeidet med behandlingen av saken for denne instans som kan kreves dekket under rettshjelpsordningen. At en søknad om fri rettshjelp er gjort betinget kan ikke rekke lenger enn at det åpner for at søker kan foreta et valg med hensyn til om han vil benytte bevillingen eller ikke når saken er ferdigbehandlet i vedkommende instans. I foreliggende sak ble A tilkjent saksomkostninger av motparten, og av den grunn ble det ikke fremmet noe krav under bevillingen om fri sakførsel for tingretten. A har da foretatt et valg som han i utgangspunktet er bundet av. Han har da tatt en risiko i den forstand at omkostningsavgjørelsen kan bli endret. At en avgjørelse om innvilgelse av betinget fri sakførsel må forstås slik, støttes også av bestemmelsen i salærforskriften § 5 om at arbeidsoppgave skal innleveres snarest og senest tre måneder etter at arbeidet er avsluttet. Dersom det ble åpnet for at bevillingen ble vekket til live – i foreliggende sak over ett år etter at dom ble avsagt i tingretten – vil det kunne oppstå en rekke vanskelige spørsmål, bl a oppgjørstekniske. [ … ]»
Forskriftens klare ordlyd, rettspraksis og oppgjørstekniske hensyn trekker således klart i retning av det ikke er grunnlag for å gjøre unntak fra tidsfristen i salærforskriftens § 5 for betingede bevillinger til fri sakførsel.
Lagmannsretten er enig i ovennevnte og kan ikke se at tingretten bygger på en uriktig lovforståelse. Det kan tilføyes at situasjonen i vår sak heller ikke var slik at ankende parts klient var tilkjent sakskostnader for tingretten. Lagmannsretten vil for øvrig vise til at en tilsvarende forståelse også er lagt til grunn i LG-2009-187926. Intet av det som er gjort gjeldende i anken eller senere brev, kan føre til et annet resultat.
Tingretten har deretter vurdert om forsinkelsen er å anse som unnskyldelig slik at arbeidsoppgaven likevel kan honoreres. Om dette har tingretten uttalt følgende i brev av 19. august 2015:
Retten kan ikke se at det er grunnlag for å anse forsinkelsen som unnskyldelig, jf. forskriftens § 5 første ledd annet punktum. Som tidligere nevnt fremgår av kommentaren til bestemmelsen at «Forsinkelser vil være etter første ledd annet punktum dersom de skyldes forhold som ligger utenfor advokatens rådighet. Som eksempel kan nevnes manglende dokumentasjon vedrørende klientens økonomi. For at for sen innlevering skal kunne anses som unnskyldelig i slike tilfeller, forutsettes at advokaten har gjort flere aktive forsøk på å få opplysninger fra sin klient, og at tidsoverskridelsen utelukkende skyldes forhold fra klientens side. Departementet har på den annen side ikke ansett feilarkivering hos advokaten eller en ren forglemmelse som unnskyldelig.»
Retten kan ikke se at det foreligger omstendigheter i foreliggende sak som tilsier at fristoversittelsen er unnskyldelig. Ferieavvikling eller rene forglemmelser er som nevnt ikke unnskyldelig. Fristoversittelser som skyldes at prosessfullmektigen ikke har satt seg tilstrekkelig inn i oppnevningen eller regelverket i tilknytning til denne, vil også være et forhold som prosessfullmektigen selv må svare for.
Lagmannsretten kan ikke se at tingretten her bygger på en uriktig lovforståelse. De momentene som tingretten har vektlagt, er relevante. Den konkrete vurderingen av om forsinkelsen var unnskyldelig, kan lagmannsretten ikke prøve. Ankende parts anførsler gjelder i første rekke denne konkrete vurderingen, som da lagmannsretten ikke kan prøve. Dette gjelder også det som er gjort gjeldende om kontakten med tingretten om rettsgebyr. Lagmannsretten kan heller ikke se at tingrettens avgjørelse av salærkravet – verken av denne grunn eller andre grunner – er åpenbart uforsvarlig eller urimelig.
Ankende part har bedt lagmannsretten også å vurdere tingrettens avgjørelse hva gjelder partens egne utgifter og vitners utgifter. Om dette har tingretten uttalt i brev av 19. august 2015:
For så vidt gjelder dine merknader med hensyn til krav om dekning av partens og vitners utgifter, så bemerkes at slike utgifter ikke skal medtas i salæroppgaven, se kommentarene til salærforskriftens § 5 under punkt 5.2. Partens egne reise- og oppholdsutgifter dekkes dessuten som hovedregel ikke av bevillingen til fri sakførsel, se rettshjelploven § 22 annet ledd, jf. Justisdepartementets rundskriv om fri rettshjelp G-12/2005 punkt 6.2.5. og Tore Schei «Tvisteloven Kommentarutgave 2. utgave bind I» side 728. Retten kan imidlertid samtykke til i at partens egne vesentlige og nødvendige utgifter i anledning saken dekkes helt eller delvis. Slikt samtykke er imidlertid ikke gitt, og retten kan heller ikke se at det er fremkommet forhold som tilsier at samtykke bør gis. Partens egne reise- og oppholdsutgifter kan dermed kun kreves av motparten etter reglene i tvisteloven kapittel 20 forutsatt at sakskostnader tilkjennes.
Godtgjørelse mv. til vitner omfattes bare av bevillingen til fri sakførsel om vitnet har krav på godtgjøring etter vitnegodtgjørelsesloven, jf. rettshjelploven § 22, jf. Justisdepartementets rundskriv om fri rettshjelp G-12/2005 punkt 6.2.2. Vitnegodtgjørelsesloven § 1 fastsetter at vitner som møter for retten etter «lovlig innkalling» har krav på godtgjøring etter bestemmelsene i nevnte lov. Lovlig innkalling til retten av vitner i sivile saker skjer ved forkynning av vitnestevning, se tvisteloven § 13-3 og Gyldendal rettsdatas kommentarer til vitnegodtgjørelsesloven § 1 note 1. Bare dersom advokaten følger reglene for stevning, har vitnet krav på godtgjøring mv. mot staten. Vitner som innkalles uten å være stevnet («møter frivillig»), har ikke krav etter vitnegodtgjørelsesloven. Vedkommende må i slike tilfeller forholde seg til parten eller hans prosessfullmektig.
Lagmannsretten kan ikke se at tingretten bygger på en uriktig forståelse av de aktuelle bestemmelsene. Ankende part har ikke gjort gjeldende noe som tilsier en annen lovforståelse. Tingrettens konkrete vurdering av om det bør gis samtykke til dekning av partens egne utgifter, kan lagmannsretten ikke prøve. I anken er det vist til at ankende parts klient har en svak økonomi. Lagmannsretten kan likevel ikke se at dette momentet eller noe av det som ellers er gjort gjeldende fra den ankende part, innebærer at tingrettens avgjørelse er åpenbart uforsvarlig eller urimelig.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at anken må forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning
Anken forkastes.