LB-2015-201534

Usikre formuesposter skal ikke medtas ved beregning av formuesgrensen for fri rettshjelp

Kjennelse 28.1.2016 i Borgarting lagmannsrett

A har vært gift med B. De to, som nå har søkt separasjon, har fire felles barn. A fremmet 16. oktober 2015 begjæring om midlertidig avgjørelse for Oslo tingrett, hvor hun prinsipalt nedla påstand om at ett av barna – sønnen C – skulle ha fast bosted hos henne frem til rettskraftig dom eller avtale, og at B skulle ha samvær fastsatt etter rettens skjønn. I sitt tilsvar nedla B påstand om at C skulle ha fast bosted hos ham og samvær med A fastsatt etter rettens skjønn. I rettsmøtet 11. november 2015 inngikk partene rettsforlik som gjaldt foreldreansvar, bosted og samvær.

Den 13. november 2015 fremmet advokat Anita Holmberg Larsen på vegne av A søknad om etterbevilling av fri sakførsel. Tingretten avslo søknaden. Avslaget ble begrunnet med at A hadde en formue som klart oversteg formuesgrensen for fri sakførsel på 100 000 kroner, jf. rettshjelploven § 16 andre ledd, jf. forskrift til lov om fri rettshjelp § 1-1. Videre fant tingretten at hennes utgifter til advokat ikke var uforholdsmessig store sett i forhold til hennes økonomiske situasjon, slik at det heller ikke var aktuelt å gjøre unntak fra beløpsgrensen i medhold av rettshjelploven § 16 fjerde ledd. 

A har rettidig påanket tingrettens beslutning og har i den forbindelse i hovedsak gjort gjeldende:

Prinsipalt anføres av tingrettens beslutning er basert på uriktig lovanvendelse, når retten har lagt til grunn at A har verdier i fast eiendom i Pakistan og i Tyrkia og derfor en formue som overstiger 100 000 kroner. As formue er består av usikre fordringer, som ikke skal hensyntas ved vurderingen av om de økonomiske vilkårene for fri sakførsel er oppfylt, jf. Rt-2008-1345.

Eiendommene det er tale om ligger i utlandet, og de er per i dag utenfor As rekkevidde. B har i retten opplyst at eiendommene i Pakistan er hans arv, og at de er registrert i hans navn. Videre har han forklart at eiendommen i Tyrkia er overført til ham alene.

B har gitt klart uttrykk for at A ikke har noen rettigheter knyttet til eiendommene i utlandet, og det fremstår som usannsynlig at de to vil komme til enighet om noen minnelig ordning for så vidt gjelder verdiene som eiendommene representerer. Uenigheten angående skifte kan ikke løses utenrettslig. Dersom A skal komme i posisjon til eiendommene, må det derfor gjennomføres et felleseieskifte. Selv om en norsk domstol skulle komme til at A har et rettmessig krav til eiendommene, er det B som har hjemmel til dem, og det er usikkert om A vil oppnå å få noe ut av verdiene som de representerer. Uansett vil det ta uforholdsmessig lang tid, antakelig mange år, å få tilgang til verdiene.

Under ekteskapet er det B som har stått for familiens økonomi. A har ikke hatt innflytelse på de disposisjonene han har foretatt, og det var ikke hennes valg at B investerte midler i utlandet, slik tingretten legger til grunn. Dersom hun hadde hatt innflytelse over investeringene, ville hun sikret sine verdier ved å sørge for at eiendommene også var blitt registrert i hennes navn.

Dersom tingrettens beslutning blir stående, virker det også sannsynlig at A heller ikke får innvilget fri sakførsel i en skiftesak, og hun vil således være avskåret fra å få sin rett til de aktuelle verdiene.

Subsidiært anføres at unntaksbestemmelsen i rettshjelp loven § 16 fjerde ledd kommer til anvendelse. A forsørger tre hjemmeboende barn, som er født henholdsvis i 1997, 2003 og 2007. Hun mottar per i dag ikke barnebidrag, og barnetrygden for den eldste av de tre barna opphørte i desember 2015. Selv om saken som gjaldt begjæring om midlertidig avgjørelse ikke var veldig omfattende, var kostnadene til advokat likevel betydelig for A. I den situasjonen som hun befant seg i, var det nødvendig å fremme begjæringen.

Saken hører inn under de prioriterte sakene for fri sakførsel, jf. rettshjelpsloven § 11 annet ledd nr. 1, og den har vært av stor betydning for A og hennes barn. B har for øvrig ikke fulgt opp rettsforliket som ble inngått 11. november 2015, og nekter fortsatt samvær. Det kan forbli nødvendig å bringe saken inn for domstolen igjen for endelig avgjørelse.

Selv om det skal foretas en ny vurdering av søknad om fri sakførsel i en ny sak, vil avgjørelsen i nærværende sak sannsynligvis legge føringer for avgjørelsen. Uten fri sakførsel vil A være avskåret fra å reise sak, hvilket vil gå utover hennes barn og således være i strid med barneloven § 48.

A har nedlagt slik påstand:

1. A innvilges fri sakførsel i sak 15-164778TVI-OTIR.

2. A innvilges fri sakførsel i ankesaken. 

Lagmannsretten bemerker:

Anken gjelder tingrettens beslutning om ikke å innvilge fri sakførsel. Anken behandles etter tvistelovens regler, jf. rettshjelploven § 27.

Det følger av tvisteloven § 29-15 at anke over kjennelser og beslutninger som hovedregel avgjøres ved skriftlig behandling. A har ikke anmodet om muntlig behandling, og hensynet til en forsvarlig og rettferdig rettergang tilsier heller ikke at det i denne saken er behov for en slik behandlingsform.

Ved anke over beslutninger truffet av tingretten, er lagmannsrettens kompetanse begrenset, jf. tvisteloven § 29-3 tredje ledd. Bestemmelsen fastsetter at en beslutning bare kan ankes på det grunnlag at retten «har bygd på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelse» eller på at «avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig».

I rettspraksis er det lagt til grunn at uttrykket «uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelse», både omfatter avgjørelsens art og innholdet av avgjørelsen, jf. Rt-2011-1469. Dette innebærer at lagmannsretten i denne saken kan prøve tingrettens generelle lovforståelse, altså tolkingen av rettsreglene. Anvendelsen av rettsreglene på det konkrete saksforholdet – subsumsjonen – kan ikke prøves.

A anfører at tingrettens avslag på hennes søknad om fri sakførsel er basert på uriktig lovforståelse fordi det er tatt hensyn til at hun har krav på en andel av verdiene som ligger i faste eiendommer i utlandet. Verdiene i utlandet må etter hennes syn anses som usikre fordringer, som ikke skal tas i betraktning ved beregning av formuen som er avgjørende for retten til fri sakførsel.

Høyesteretts ankeutvalg har i Rt-2008-1345, lagt til grunn at usikre formuesposter som et saksanlegg eller en begjæring om skifte gjelder, ikke skal regnes med ved avgjørelsen av en søknad om fri rettshjelp, jf. kjennelsens avsnitt 26, hvor blant annet følgende uttales:

Utgangspunktet må etter utvalgets oppfatning være at usikre formuesposter som saksanlegget gjelder, ikke kan regnes med ved avgjørelsen av en søknad om fri sakførsel. Utvalget viser i denne forbindelse også til refusjonsordningen etter rettshjelploven § 8.

Uttalelsen om at usikre formuesposter ikke skal hensyntas, knytter seg til en søknad om fri sakførsel i en sak som gjaldt nettopp den usikre formuesposten. Etter lagmannsrettens syn bør imidlertid løsning være den samme selv om saken som det søkes om fri sakførsel for, gjelder fast bosted, samvær mv. Utfallet av denne type saker vil riktig nok ikke kunne utløse en slik refusjonsrett som ankeutvalget viser til i sin uttalelse, men dette kan ikke være avgjørende. Det sentrale er at usikre formuesposter ikke gir søkeren om fri sakførsel den økonomiske evnen til selv å kunne dekke sine sakskostnader som ligger til grunn for formuesgrensen i forskrift til lov om fri rettshjelp § 1-1.

Tingretten har begrunnet sin beslutning slik:

I søknaden er det gitt supplerende opplysninger om at leiligheten i Tyrkia ble kjøpt i august 2013. Det foreligger et dokument som overfører eiendomsretten til B, men dette anføres å være forfalsket. A har ikke overført noen del av leiligheten i Tyrkia til B. Leiligheten de eide sammen på Linnerud ble solgt i november 2013, og kr 892.000 ble overført til Bs konto 8. november 2013. Større beløp ble deretter videreført til konti i utlandet. Videre er det opplyst at B drev cateringfirmaet X, som var et enkeltmannsforetak registrert i As navn. Hun jobbet aldri der. B sto for all drift og hadde det reelle ansvar. Firmaet har opparbeidet seg stor gjeld. B har opprettet nytt firma i eget navn, som driver i samme lokaler og med alt inventar og utstyr fra X.

Ut fra opplysningene som er gitt, har A formue som klart overstiger grensen for fri sakførsel, jf. rettshjelploven § 16 andre ledd, jf. forskrift til lov om fri rettshjelp § 1-1. Formuesgrensen er 100 000 kroner.

Avslutningsvis i tingrettens brev står følgende:

A har valgt å sette seg i en situasjon hvor betydelige verdier er bundet i fast eiendom i Tyrkia. Dette fremstår som en ren investering, og er – i likhet med salget av bolig og påfølgende overføringer til konti i utlandet – påfallende i lys av dokumentasjonen om kreditorpågang i X. Forklaringen om at hun ikke vet om NAV ble informert om formuen i utlandet da hun søkte om bostøtte, er ikke troverdig. Dette kan tyde på at NAV har innvilget bostøtte til henne på ufullstendig grunnlag.

Etter lagmannsrettens syn er det noe uklart om tingrettens beslutning er basert på en uriktig oppfatning om at også usikre fordringer skal hensyntas, eller om tingretten – ut fra sin vurdering av de faktiske forholdene – har funnet at As krav knyttet til eiendommene i utlandet ikke kan anses som usikre. Det synes imidlertid mest nærliggende å forstå avgjørelsen slik at den er basert på en uriktig rettsoppfatning.

På bakgrunn av de opplysningene som er gitt i anken, finner lagmannsretten det sannsynliggjort at det var B som i det vesentlig hadde kontrollen over familiens økonomi da han og A levet sammen, og at hun i liten grad har hatt mulighet for å påvirke hans disposisjoner. Videre finner lagmannsretten det sannsynlig at A ikke vil få tilgang til de verdiene som hun pretenderer å være berettiget til, uten å iverksette rettslige skritt. Hensett til det som er opplyst om Bs holdning, kan det for øvrig ikke legges til grunn som sikkert at hun vil nå frem med sine krav. Under enhver omstendighet er det grunn til å anta at det vil ta tid før hun får tilgang til verdiene.

De nevnte forholdene innebærer at de verdiene som måtte ligge i As pretenderte rettigheter i de faste eiendommene i utlandet eller i skifte med B for øvrig, må anses som så usikre at de ikke skal tas ved beregningen av formuesgrensen på 100 000 kroner etter forskrift til lov om fri rettshjelp § 1-1.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A tilfredsstiller de økonomiske vilkårene, og at saken som gjaldt midlertidig avgjørelse etter sin art kvalifiserer for fri sakførsel. Hun gis derfor medhold i sitt krav om fri sakførsel i anledning saken.

A har i anken uttalt at lagmannsrettens standpunkt sannsynligvis vil «legge føringer» for spørsmålet om hun vil ha krav på fri sakførsel i andre saker. Foranlediget av denne uttalelsen finner lagmannsretten grunn til å bemerke at fremtidige søknader må avgjøres på grunnlag av de faktiske forholdene på søknadstidspunktet. Selv om rettsreglene skulle være de samme, er det derfor ikke uten videre gitt at ikke resultatet vil kunne bli annerledes enn det lagmannsretten er kommet til i denne avgjørelsen.

Anken har ført frem. I samsvar med hva hun har nedlagt påstand om, innvilges A fri sakførsel i anledning ankesaken.

Kjennelsen er enstemmig. 

Slutning

1. A gis fri sakførsel for tingretten i sak 15-164778TVI-OTIR/04.

2. A gis fri sakførsel i ankesaken.


Publisert

Fri rettshjelp hele Norge
Fritt rettsråd

    Kontaktopplysninger

    Sak

    Saksopplysninger

    Egenerklæring


    NeiJa

    I denne sakenI annen sak

    Siste 2 årMer enn 2 år siden

    Samtykkeerklæring


    Ditt fødsels- eller d-nummer
    Postnummer til ditt bosted

    X
    FRITT RETTSRÅD