Når bevilling til fri sakførsel også omfatter behandling i høyere rettsinstanser løper fristen for arbeidsoppgave til tingretten først fra ankesaken er rettskraftig avgjort
Kjennelse 10.7.2020 i Hålogaland lagmannsrett
Saken gjelder anke over beslutning om avslag på krav om salær etter innvilget betinget fri sakførsel.
Når det gjelder sakens bakgrunn, vises det til Øst-Finnmark tingretts beslutning i brev av 03.06.2020:
«Advokat Lina Kliukaite Smorr fremsatte den 21. oktober 2019 søknad om betinget fri sakførsel for sin klient for det tilfelle at han ikke ville bli tilkjent saksomkostninger fra motparten i saken. Ved brev av 6. november 2019 fra Øst-Finnmark tingrett ble søknaden innvilget under henvisning til rettshjelploven § 16. I brevet fremgår det at oppnevningen gjelder «på de vilkår som er fastsatt i rettshjelploven og salærforskriften».
Hovedforhandling i saken ble avholdt 7.-11. november 2019 i Øst-Finnmark tingrett. Dom i saken ble avsagt 20. desember 2019. A ble tilkjent sakskostnader fra motparten med 385 469 kroner.
Motparten anket dommen til Hålogaland lagmannsrett den 29. januar 2020, og A fremsatte motanke 14. februar 2020. Partene inngikk rettsforlik den 5. mai 2020. Av rettsmeklingsprotokollen fremgår at «hver av partene bærer sine egne sakskostnader for tingretten og lagmannsretten».
Advokat Smorr sendte den 11. mai 2020 salæroppgave med et krav på 232 231,84 til Øst-Finnmark tingrett. Ved brev 13. mai 2020 ble advokat Smorr varslet om at retten vurderte ikke å godta det fremsatte salærkravet. Advokat Smorr kom med bemerkninger i brev 15. mai 2020.»
Tingretten kom til at salærkravet av 12.05.2020 ikke skulle tas til følge. Begrunnelsen var i korte trekk at arbeidsoppgaven ble ansett levert etter tremånedersfristen i salærforskriften § 5 første ledd første punktum. Etter tingrettens syn måtte bestemmelsen forstås slik at det med «avsluttet arbeid», som er tremånedersfristens utgangspunkt, vises til behandlingen for den instans som har innvilget fri sakførsel, altså tingretten. Denne datoen var 20.01.2020. I sin drøftelse av dette spørsmålet har tingretten vist til LB-2005-137248 og LB-2015-132401. Tingretten fant videre at fristoversittelsen ikke var «unnskyldelig», jf. salærforskriften § 5 første ledd annet punktum.
Advokat Lina Kliukaite Smorr har anket tingrettens beslutning til Hålogaland lagmannsrett, og har i hovedsak anført:
Tingrettens lovforståelse kan ikke legges til grunn i et tilfelle som dette, som omfattes av rettshjelploven § 22 tredje ledd. Det følger av denne bestemmelsen at bevilling til fri sakførsel også omfatter behandling i høyere rettsinstanser dersom parten som har fått bevilling har fått helt eller delvis medhold i underinstansen, og selvstendig anke bare er inngitt av motparten. I lys av dette må salærforskriften § 5 i en situasjon som den foreliggende forstås slik at arbeidet under bevillingen ikke er avsluttet før ankesaken er rettskraftig avgjort. Dette synspunktet har støtte i juridisk teori.
Den rettspraksis tingretten har vist til, er ikke treffende. LB-2005-137248 ble avsagt før rettshjelploven § 22 tredje ledd ble endret til sin nåværende regel, jf. over. I LB-2015-132401 var situasjonen at parten som hadde fri sakførsel ikke fikk medhold i tingretten og anket dommen. Rettshjelploven § 22 tredje ledd kom da ikke til anvendelse.
I vår sak var bevillingen om fri sakførsel betinget av at det ikke ble tilkjent sakskostnader i tingretten. Advokat Smorrs klient vant saken med omkostninger, slik at betingelsen for å sende salæroppgave til tingretten ikke var til stede. I det motparten anket, kunne advokat Smorr da verken sende kravet til tingretten, eller kreve sakskostnader fra motparten før saken ble endelig avgjort. Rettsforliket i lagmannsretten, der lagmannsretten samtykket til at partene bar egne omkostninger, medførte at sakskostnadskravet heller ikke nå kan rettes til motparten.
Partene inngikk rettsforlik i lagmannsretten 05.05.2020. Med dette utgangspunktet for fristen er arbeidsoppgaven rettidig.
Subsidiært, dersom fristens utgangspunkt var 20.01.2020, anføres det at tingrettens avgjørelse er åpenbart urimelig. Forsinkelsen må i tilfellet være unnskyldelig, jf. salærforskriften § 5 første ledd annet punktum. Forsinkelsen lå her utenfor advokatens rådighet, idet det slik saken lå an ikke var mulig å sende inn arbeidsoppgave før behandlingen i lagmannsretten var avsluttet Disse forholdene lå utenfor advokat Smorrs rådighet. Tingrettens avgjørelse innebærer i realiteten at en advokat ikke kan kreve salær verken av staten eller av sin klient i et tilfelle som dette. Det bør i denne sammenheng vektlegges at lagmannsretten samtykket til at saken ble begjært hevet som forlikt uten påstand om sakskostnader til det offentlige, jf. rettshjelploven § 23 annet ledd. Samtykket gjaldt sakskostnader både for tingretten og lagmannsretten.. Fristen er i tilfellet bare oversittet med en måned og 21 dager, som ikke kan anses å være lang tid.
Det er nedlagt slik påstand:
- Øst-Finnmark tingretts beslutning av 03.06.20 oppheves og Advokatfirma Andersen og Bache-Wiig ved advokat Smorr får utbetalt salær i henhold til innsendt salæroppgave for Øst-Finnmark tingrett.
- Advokatfirma Andersen og Bache-Wiig ved advokat Smorr tilkjennes saksomkostninger med kr. 6 300 med tillegg av mva og rettsgebyr i anledning anken.
Lagmannsretten skal bemerke:
Saken gjelder anke over tingrettens beslutning. Lagmannsrettens kompetanse er da begrenset til å prøve om tingretten har bygd på en uriktig generell lovforståelse, eller om tingrettens avgjørelse er åpenbart uforsvarlig eller urimelig, jf. tvisteloven § 29-3 tredje ledd.
Anke over beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig behandling, jf. tvisteloven § 29-15 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at hensynet til forsvarlig og rettferdig rettergang krever muntlig forhandling etter annet ledd, hvilket heller ikke er krevd.
Det sentrale spørsmålet i saken er forståelsen av begrepet «avsluttet arbeid» i salærforskriften § 5 første ledd første punktum:
«Arbeidsoppgave skal leveres den salærfastsettende myndighet snarest og senest innen 3 måneder etter avsluttet arbeid.»
Tingretten la som nevnt over, under henvisning bla. til LB-2005-137248, til grunn at det med «avsluttet arbeid» menes arbeidet for den instans som innvilget fri sakførsel. Borgarting lagmannsrett la i kjennelsen avgjørende vekt på at «oppnevning av prosessfullmektig i henhold til bevilling om fri sakførsel gjelder den enkelte instans, og at det er arbeidet med behandlingen av saken for denne instansen som kan kreves dekket under rettshjelpsordningen».
Ved lovendring i 2005 som ble satt i kraft 01.01.2006 ble det gjort endringer i lov om fri rettshjelp, blant annet slik at § 22 tredje ledd nå lyder:
«En bevilling til fri sakførsel omfatter også sakens behandling i høyere rettsinstanser dersom selvstendig anke bare er innbrakt av motparten, og den part som har fri sakførsel helt eller delvis har fått medhold i foregående instans.»
Situasjonen i vår sak fyller vilkårene for at tingrettens bevilling også «omfatter» behandlingen i lagmannsretten. Som nevnt ble ankesaken hevet som forlikt, og det ble etter tillatelse fra lagmannsretten lagt ned påstand om at partene dekker egne sakskostnader.
Slik lagmannsretten ser det, må lov om fri rettshjelp § 22 tredje ledd slik den nå lyder få betydning for forståelsen av begrepet «avsluttet arbeid» i salærforskriften § 5 første ledd, slik at arbeid med ankeinstansens behandling også omfattes. Den forståelsen av forskriften § 5 som tingretten har lagt til grunn følger i utgangspunktet ikke av bestemmelsens ordlyd, men var lagt til grunn i rettspraksis før lovendringen. Spørsmålet er ikke direkte kommentert i forarbeidene til endringen i 2005. I det regelen nå er at tingrettens bevilling på nærmere angitte vilkår også omfatter behandlingen for lagmannsretten, kan arbeidet som omfattes av bevillingen i et slikt tilfelle heller ikke anses avsluttet før lagmannsrettens avgjørelse er rettskraftig.
Ankebehandlingen vil lett kunne ta så lang tid at fristen i salærforskriften § 5 slik tingretten har forstått den vil bli oversittet, og siden parten i vår sak ble tilkjent sakskostnader i tingrettens dom var ikke betingelsen for å sende inn kravet til tingretten til stede. I og med at motparten anket, kunne kravet heller ikke rettes mot motparten. Når saken da heves som forlikt i lagmannsretten, og forliket med lagmannsrettens godkjennelse innebærer at partene skal bære sine egne omkostninger, medfører tingrettens standpunkt at advokat Smorr i dette tilfellet ikke kan kreve salær verken fra sin part eller fra staten, jf. bestemmelsen i salærforskriften § 5 første ledd siste punktum. Prosessfullmektigen står da uten noe krav på godtgjørelse overhodet, et resultat som må betegnes som urimelig. Om ikke annet vil en slik rettstilstand ventelig kunne ha negativ innvirkning på en prosessfullmektigs motivasjon for å innlate seg på forliksforhandlinger for ankeinstansen der saken ligger slik an som her. Sterke reelle hensyn taler derfor også for at begrepet «avsluttet arbeid» i et tilfelle som dette må omfatte lagmannsrettens behandling av ankesaken.
Etter dette kommer lagmannsretten til at tingretten har lagt til grunn en uriktig generell lovforståelse, som det må antas at har hatt innvirkning på resultatet. Lagmannsretten finner derfor at tingrettens beslutning må bli å oppheve, jf. tvisteloven § 29-23 fjerde jf. tredje ledd. Det er tingretten som, i lys av den hovedforhandling som der er gjennomført, har grunnlag for å prøve salæroppgaven advokat Smorr har sendt inn. Øst-Finnmark tingrett må derfor treffe ny beslutning om spørsmålet, jf. også tvisteloven § 29-24.
Sakskostnader
For sakskostnadsspørsmålet gjelder bestemmelsen i rettshjelploven § 27 femte ledd jf. forvaltningsloven § 36 første ledd og tredje ledd første og annet punktum. Etter forvaltningsloven § 36 første ledd skal en part tilkjennes dekning for «vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket…».
Advokat Smorr har krevd dekning for sakskostnader med 6 300 kroner med tillegg av mva, til sammen 7 875 kroner, for utarbeidelse av anken. Det er ikke betalt gebyr. Lagmannsretten finner at kostnadene har vært nødvendige, og tilkjenner sakskostnader med dette beløpet. I medhold av forvaltningsloven § 36 tredje ledd annet punktum jf. rettshjelploven § 27 femte ledd pålegges staten ved Øst-Finnmark tingrett ansvar for sakskostnadene.
Kjennelsen er enstemmig.
SLUTNING
- Øst-Finnmark tingretts beslutning av 03.06.2020 i sak 19-120883TVI-OSFI oppheves.
- Staten ved Øst-Finnmark tingrett dømmes til å erstatte advokatfirmaet Bache-Wiig ved advokat Smorr sakskostnadene med 7 875 kroner innen 14 dager fra forkynnelsen av denne kjennelsen.